Godt helsespråk er klarspråk – også i pasientjournaler!

Mange pasienter synes det er vanskelig å forstå informasjon fra det offentlige. Det kan være innkallingsbrev til undersøkelse og behandling i sykehus, svarbrev med prøveresultater fra fastlegen eller informasjon om legemidler. Et uklart språk kan føre til at man ikke forstår informasjonen som blir gitt, eller at man ikke kommer til avtalt time. Det kan igjen føre til dårligere oppfølging og behandling for den enkelte, samtidig som det er dårlig bruk av ressursene i helsetjenesten vår.

Det kan ikke være tvil om at et godt og klart språk er en forutsetning for å skape vår felles helsetjeneste. Under koronapandemien så vi tydelig hvor viktig det er med klarspråk for å nå fram med informasjon til hele befolkningen. Ved at helsetjenesten bruker et klart og godt språk får pasientene mulighet til å være aktiv deltaker i egen behandling. Det betyr å bli lyttet til, å kunne ta valg i samråd med behandler og å sette egne mål for å mestre hverdagen.

Jeg er overbevist om at alt vi skriver, kan skrives klart, men det krever at vi tar bevisste valg! Helse- og omsorgsdepartementet har et særlig ansvar. Mye av språket som brukes i helsetjenesten stammer fra departements lovverk, forskrifter og rundskriv. Det er svært viktig for departementet å jobbe aktivt med klarspråk i disse tekstene.

I 2019 ble «Strategi for å øke helsekompetansen i befolkningen 2019–2023» lansert. Strategien skal bidra til at pasienter og brukere har kunnskap om og muligheter for å ivareta sin helse på best mulig måte. Klarspråk er en forutsetning for å få dette til. Vi har de siste årene sett flere gode eksempler på arbeid med klarspråk i helsetjenesten, slik det er vist i boken Helsespråk fra 2021 (1).

Jeg er veldig glad for at Gruppe for norsk medisinsk fagspråk i samarbeid med Direktoratet for e-helse og Språkrådet nå lanserer boken Pasientjournalen – språk, dokumentasjon og helsekompetanse.

Jeg tror boken vil være nyttig for alle som jobber i helsetjenesten, og alle som får hjelp av helsetjenesten. Jeg håper boken stimulerer til videre arbeid med språket i pasientjournalene og bidrar til enda bedre møter mellom fagfolk og pasienter.